Når er det nok ?

av Siskan Lagret under: 1 on mars 29th, 2010

hJcnnSKxODK1IpbqxxTxlQP7oY8HJfbibjUMzmR9OJEQ

http://www.vgtv.no/?id=29446

Vi leser om det, ser på tv, føler blikkene, er DU perfekt! Listen for perfeksjonisme løftes stadig høyere og levende vesener som kjæledyr blir avlivet pga skjønnhetsfeil. ( merkverdig egentlig at ingen har kommet på ideen om plastisk kirurgi for kjæledyr)

Vi skal være veltrent, på grensen av anorektisk med perfekt hud, perfekte tenner og en rumpe så perfekt at Jennifer Lopez hadde brutt sammen i tårer. Perfekte negler (gjelder både kvinner og menn), hår som skinner og avanserte intimbarberinger som slår knockout på partneren.

Men hvor stopper det? Når vi alle ser ut som vi er produsert på samlebånd, når omgivelsene er perfeksjonert til det ytterste? Hvor mange skal hjernevaskes til å tro at omverdnen har rett i alt og at individets meninger er fulstendig unyttig?

Hvor langt er man villig til å gå for å kvitte seg med alt som ikke er perfekt?

Uff, du mangler er bein, nei deg vil vi ikke ha, du kan aldri bli “en av oss”, derfor er du ubrukelig i våre øyne. Er vi på vei til å smadre individets enorme verdi i et forsøk på å lage flokker av reinsdyr, “jeg følger alle andre”.

HVOR stopper det ?

Siskan

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Helt på trynet

av Siskan Lagret under: 1 on mars 24th, 2010

____Black_Wolf_____by_XxJared_Leto_

Etter å ha sittet å lest div kommentarer og til og med en helt egen tråd om meg sammen med min psykolog fikk vi oss mang en god latter. Tenk at noen som ikke tåler meg kan bruke så utrolig mye energi på å fortelle verden at de ikke tåler meg!

Å skrive ting som at jeg er demonisk og ondskapsfull ut fra det jeg har skrevet her inne vitner om et meget selvelskende menneske som lever i den utopien at verden kun eksisterer slik de ser den. De er perfekt, deres oppfattninger er de eneste rette og alle andre som ikke ser det er psykisk syke eller naive.

Å leke Nancy Dreew for å kunne gjøre mest mulig rabalder ut av et fornavn som står nevnt og siden være den som virkelig blottlegger personen er intet annet en tragisk .Har dere virkelig ingen annen måte å “bli sett på” her inne en å komme med opplysninger som ingen er interesert i!

I motsettning til dere så vil faktisk andre debatanter diskutere sak ikke person eller måten innlegget er skrevet på. Å ta så fullstendig av for at man har nevnt to fornavn i mine innlegg, navn som er helt vanlige, henger ikke på greip.

Til å misslike meg så sterkt bruker dere jaggu meg mye tid og krefter for å fortelle omverdnen hvor fæl jeg er. Det dummeste er jo dog at dere gang på gang klikker dere inn på trådene mine, hvorfor?

Når jeg missliker noen så holder jeg meg langt borte fra dem, ikke er jeg så usmakelig at jeg går til personangrep og bruker navn på andre debatanter, men, noen klarer jo ikke en gang å vise normal høfflighet.

Så bør man virkelig engasjere seg slik i et debattforum? Blir det ikke litt vel seriøst når man begynner å grave frem opplysninger om debatant istede for å diskutere saken i innleggene?

Siskan

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg vil heller dø…..

av Siskan Lagret under: 1 on mars 17th, 2010

Vet ikke helt hvordan jeg skal begynne, men føler at det er viktig at det kommer frem hvordan min hverdag fortoner seg. Siden 1993 har jeg levd på et eksistensminimum og var nødt til å gå ut og jobbe svart uansett hvor syk jeg var for ikke å miste leiligheten min.

Siden formen var så upålitelig var jeg også en tid nødt til å jobbe som prostituert ved et masasjestudio for det var det eneste stedet som ville ansette meg da vaktene lett kunne erstattes med andre hvis jeg var syk. Noe så nedverdigende trodde jeg aldri jeg skulle være nødt til å oppleve, men når nøden er størst spiser fanden fluer.

Siden i 93 har jeg vært kasteball innenfor nav. Jeg har opplevd å sitte i ukesvis uten sykepenger fordi nav selv har rotet dem bort og jeg har måttet skaffe kopier. Jeg har tre nyttårsaftener på rad sittet alene, uten så mye som en flaske brus å feire med fordi nav ikke har utbetalt penger i tide.

I 96 ble jeg tilbydt psykologhelp i Skien, 300 kr over komunal taks, pluss togbilett frem og tilbake og da jeg takket nei til tilbudet fordi jeg ikke hadde sjangs å dekke dette med mine 5000 i rehabiliteringspenger tok nav fra meg tryggden fordi jeg ikke benyttet meg av behandlings tilbudet og sendte meg på sosialen.

Jeg har opplevd å stå med et to måneders gammelt barn en hel dag uten å få nødhjelp til morsmelkerstatning. slik at sønnen min ikke fikk mat på ti timer. De ville ikke gi meg nødhjelp samme dag, men heldigvis ringte jeg sosial vaktjeneste og da var utbetalingen klar i løpet av ti minutter. Det gjør noe med et menneske når man står med et barn uten mat og personalet på sosialkontoret må ut i lokalet for å vekke opp narkomane som får livsopphold.

Jeg har vel egentlig alle disse årene holdt meg oppe ved at jeg har hjulpet andre og fått glede av det. Å kunne gi noen klær, et varmt måltid og en plass og bo noen dager har vært en glede som har holdt meg gående. Jeg har aldri visst noe om å tenke på seg selv, ta vare på seg selv, være glad i seg selv. Alt jeg kunne var å ta vare på andre, kjempe deres sak men aldri min egen.

Jeg har jobbet svarte jobber selv om smertene har vært uutholdelige fordi jeg har vært nødt, fordi jeg ville sultet og mistet leiligheten min hvis jeg ikke gjorde det . Hvilket helvete det er å stå på jobb i 6 timer med migrene og kjøre karaoke kan du sikkert tenke deg tar knekken på en, men jeg hadde ikke noe valg. Ble jeg hjemme pga sykdom mistet jeg jobben og tilbake til masasjestudio ville jeg ikke.

Jeg har gjennom hele denne perioden vært velsignet med gode venner som har gjort hva de har kunnet for å gi meg lyspunkt i hverdagen. De har fortvilet sammen med meg over tingenes tilstand, men hva kunne de gjøre. Jeg husker så mange ganger jeg fikk en av dem til å hente store skjeer for å kunne sette skaftet på triggerpunktet i skulderbladet og lene hele kroppsvekten sin på den for å prøve å få blodgjennomstrømmning.

De har satt i timesvis og rullet flasker med varmt vann, de har prøvd alt som fantes av remedier for å bedre musklaturen. Jeg vet pga dem at jeg ikke er en pyse, for slik føler jeg at du kanskje ser på meg fordi vi ikke kjenner hverandre. Jeg vet at jeg tåler uendelig mere en andre og ikke knekker sammen der andre gir opp.

Men nå har kreftene tatt slutt. Jeg er sliten langt inn i margen fordi jeg i alle disse årene har tatt meg sammen. Brukt aggresjon for å kjempe meg videre, brukt medfølelse for å kjempe for andre, men jeg klarer fremdeles ikke kjempe for meg selv.

Dagene mine nå er fyllt med frustrasjon og fortvilelse. Jeg takker deg inderlig for å lindre smertene mine, er redd for at vi må opp et nivå til på plasteret, smertene har gradvis økt i styrke. PS, har ikke plaster lengre en til i morgen, tenkte jeg skulle komme innom å fortelle hvorfor.

Slik hverdagen er for meg nå orker jeg nesten ikke stå opp. Jeg sover 16-18 timer i døgnet fordi det er ingenting å stå opp til. Jeg har mistet den eneste jeg ville beskytte, ta vare på og elske i hverdagen og det forsterker bare mitt eget inntrykk av at jeg er inkompetent på alle mulige måter.

Hvor lenge er sønnen min intressert i å besøke mamma når alt han møter der er fattigdom. Ikke har jeg råd til å dra på kino en gang med sønnen min. Jeg har utbetalt 12000 kroner i måneden.

Husleie  6500
Strøm   2500
adsl      400
mobil    400
Forsikkringer  999
Så har man da i tilegg, medisiner,toalettsaker,klær,mat,vaskemiddler osv

Hvordan nav forventer at noen skal overleve på disse pengene er ubegripelig.
Vil gjerne fortelle deg dette fordi undersøkelser som ikke går på frikort ruinerer meg .Å dra til gynekolog koster 600 kr utenom frikortet og for meg er det umulig å dekke.

Hver eneste måned er det en evig sjonglering for å overleve, ha tak over hodet og strøm. Jeg hadde ikke kunnet overleve hadde jeg ikke hatt adsl og tv for jeg sitter her 24/7. Jeg har ikke familie, jeg har ikke et sosialt nettverk utenom en person. Jeg kommer meg ikke ut, jeg har nesten ikke klær, alt jeg eier er kjøpt på loppemarked.

Bare å sitte å tenke på at dette skal være fremtiden min gjør at jeg funderer på hva vitsen er med å holde seg i livet. ( er ikke suicidal nå). Skal man leve i fattigdom resten av livet. Skal man aldri kunne se frem til noe, ha råd til en konsert, en kopp kaffe i byen, en saftis til sønnen min, det er et umenneskelig krav nav stiller til mennesker som er syke, de skal ikke få en ting i hverdagen å se frem til.

Jeg prøver virkelig å holde ut, mye pga at smertene er redusert, men jeg tror ikke det har kommet frem i kjølvannet av selvmordsforsøkene at smertene er veldig mye av grunnen .Det er istedet satt fokus på de dråpene som har fått begeret til å renne over….

Jeg sliter Rolf Erik, sliter med å orke å stå opp til en hverdag jeg ikke kan gjøre noenting med. Hadde jeg klart å jobbe ville man bare sett blårøyken etter meg for å komme bort fra dette helvetes nav.

Håper ikke dette er upassende å sende deg, men føler at jeg må forklare alle faktorer som spiller inn på hverdagen og motivasjonen for å leve videre. Hva skal man se frem til , hvilken fremtid vil vi få. Det er bittert å sitte å sulte fordi man er syk. Fordi mange har missbrukt systemet og skal tvinges tilbake i jobb. Hva med oss som er syke. Hvorfor skal vi lide under dette?

Jeg vil ikke være negativ, men desverre er jeg bare realistisk. Slik er sannheten og den ødelegger syke(psyke) mennesker. De gir opp, de orker ikke mere.

Å kjempe mot vindmøller, hvem orker det…..

Hva gjør man når det offentlige skviser livslysten ut av en…

Klem

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er på slike dager….

av Siskan Lagret under: 1 on mars 12th, 2010

13549_208369735791_721160791_4637357_347526_n Det er på slike dager at man føler man bare har lyst å gi opp. Man trosser smertene for å skaffe litt ekstra inntekt så man skal slippe enda en helg uten en krone.

Uten annet å spise en bønner ,ris og spagetti. Burdte kanskje ikke klage fordi jeg har mat i motsetning til andre, men jeg er nå engang et menneske med feil og mangler.

Det er ikke synd i meg på noen som helst måte, men dette handler om hvilken livskvalitet man har i hverdagen. Jeg takker min skaper for at lillemann ikke er her daglig lenger for jeg hadde virkelig ikke hatt mat til han……

Jag slites mellom å skulle føle meg takknemmelig, mens den andre delen av meg raser fordi jeg sitter slik, “uten noenting” som det ansees som her i landet.

Hva er det livet forlanger av meg?  Skal jeg gå å be om undskyldning for å være født, beklage at jeg er blitt syk både fysisk og psykisk?

Det er på slike dager jeg blir trøtt og sliten og litt selvmedliden som sikkert noen kommer til å hevde. Men hva hadde du blitt hvis du hadde trosset smerten for å kunne ha en helg hvor man kunne kose seg litt, Å så får man beskjed om oppgjør på mandag når det var avtalt fredag?

Kommer til å gå å legge meg å trekke dynen over hodet og ligge der hele helgen, jeg orker simpelthen ikke å være oppe, jeg orker ikke se min elendighet, jeg vil bare sove meg bort fra det mens jeg venter på mandag….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg bare trykket send fort som f…

av Siskan Lagret under: 1 on mars 5th, 2010
sadness_by_zaana

Jeg hadde en ny runde med pappa i går og fant ut at nå skal han ikke få undskylde seg mere om at han ikke kjenner til og vet noe om mine diagnoser. Har sendt link til forklaring på Borderline personlighetsforstyrrelse og Bipolar Lidelse II.

Samtidig så kom det bare masse ord etterfulgt av de forklaringene som jeg har villet si lenge men ikke turdt. Håper jeg fikser stormen hvis det blir tatt feil opp, men da vet jeg iallefall at jeg har prøvd med en utstrakt hånd og jeg har fått sagt noe av det JEG hadde på hjertet, som har lagt lenge å murret.

Tingen er nemelig å ikke beskylde, stille spørsmål og så forklare hvordan man selv har oppfattet det som blir sagt og gjort og hvordan man har følt seg etter konfliktene som har vært.

Så jeg bare skrev og trykket på send knappen uten å lese det på nytt. Skrevet rett fra hjertet her og nå…..Uansett hva som skjer var det godt å få det ut…..

Her følger mailen….

Kanskje blir det lettere for deg å forstå hvis du får informasjon om sykdommene, for det er faktisk sykdommer som jeg ikke kan gjøre noenting med, bare prøve å gjøre det beste ut av det.

Det er forferdelig slitsomt og man hvet aldri i hvilken form  eller sinnstemning man våkner i. Det finnes ikke noen mulighet for meg å “bestemme” at nå skal jeg være blid, “ta meg sammen” for jeg kan ikke styre disse svingningene.

Jeg skulle virkelig ønske at du en gang kunne se uten din foruintagelse at det er flere som er alvorlig syke, selv om det ikke er klinisk. Jeg tror ikke du kan forestille deg hvordan det har vært i alle disse årene å prøve å prøve, bare for å misslykkes enda en gang.

Ikke fordi jeg ikke ville, men fordi jeg ikke klarte pga smerter i kroppen. Jeg har født et barn pappa, jeg vet hva smerte er og jeg føder gjerne tre barn på rappen for å være helt smertefri en eneste dag…… Smertene er som tannpine i hele høyre halvdelen av kroppen, så intens at det er veldig vanskelig å prøve å overse den fordi den påvirkes av alt man gjør.

Denne smerten har bare blitt verre og verre opp igjennom årene og de siste årene har den holdt på å gjøre meg gal (verre, alt ettersom). Jeg har gjort så godt jeg har kunnet, kanskje ikke i dine øyne, men du har heller aldri forstått mine begrensninger, spesiellt ikke når det kommer til smerte.

Jeg har satt å jobbet så dårlig at jeg så vidt klarte å holde meg på stolen, med en hodepine fra en annen verden, som karaokevert. HVA man jobber med her i livet spiller ingen rolle, men man må kunne fungere i den. Vær litt realistisk også som tidligere arbeidsgiver, ville du ansatt noen som hadde vært syk i 20 år?

Jeg ansees som ung ufør,dvs, alvorlig syk før fyllte 26 år, hvorvidt du ønsker å overprøve fagpersonellet som har tatt denne avgjørelsen er jo opp til deg å vurdere, jeg kan ikke se at du har den relevante kompetansen for å stille en diagnose på meg. Å gå med sterke kroniske smerter er også en belastning på psyken, det vet du selv og når jeg da har to psykiske sykdommer som gjør dette enda vanskeligere for meg å takkle, så trenger jeg ikke kjeft, jeg trenger forståelse.

Jeg gjør så godt jeg kan og mer en det kan jeg desverre ikke prestere….. Det er mulig mye av det du sier er ment som gode råd, men av meg blir de oppfattet som kritikk. En evig kritikk, aldri klarer jeg å gjøre noe riktig, hvor mange ganger har du egentlig fortalt meg det….

Jeg håper og tror at noe av det du har sagt var sagt i en annen mening en det ble oppfattet som, for gud jeg har lurt på mang en gang hvordan du kan prestere å si så mange sårende og stygge ting til meg. Mulig ble de sagt i sinne, som jeg sikkert også har gjort til deg når vi har kranglet, men vet du at i dag er første gang på 42 år at du har undskyldt oppførselen din , noe jeg er utrolig glad for, det gjør ting så mye lettere for oss alle hvis man kan innse feil å be om undskyldning…..

Ingen er feilfri Så, da håper jeg at dere får en koselig helg med godt vær og håper det var greit at jeg sa ddeg et par ord jeg har hatt på hjertet, ingenting av det er vondt ment, men har behov for å forklare  hvordan jeg oppfatter ting.. Klem


Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00