Jeg valgte livet, men mistet deg…………… (Siskan)

av Siskan Lagret under: 1 on desember 22nd, 2009

Da er jeg hjemme igjen etter innleggelse på Lier. Denne gangen tok jeg imot hjelp, jeg oppsøkte faktisk selv hjelp, men det kostet meg mere en jeg noen sinne kunne drømme om. Det kostet meg omsorgen for min sønn……..

I sakyndiges rapport tre år tilbake i tid står det at ved tilbakefall skal omsorgen overføres til far og det har nå skjedd .I løpet av tolv dager er hele livet mitt snudd på hodet, lillemann skal ikke lengre bo sammen med mammaen sin.

Det går vel egentlig ikke an å beskrive hvordan det føles å vite at jeg ikke har han å stå opp til hver morgen, å ikke skulle se hjertet mitt hver eneste dag, jeg aner ikke hvordan dette skal gå, vet bare at det MÅ gå for lillemann sin skyld.

Jeg vet jo at han vil få det bra hos pappaen sin, men det skjærer meg i hjertet at han må bytte skole og flytte fra alle vennene sine og det er MIN feil. Det vil si, jeg kan ikke noe for at jeg er psyk, men det føles som om jeg alene er skyld i dette.

Oppholdet på Lier har vært helt utrolig. Truffet masse herlige mennesker og lært meg at det ikke er farlig å oppsøke hjelp, tvert imot er det en befrielse å komme et sted hvor man blir ivaretatt. Har søkt meg inn på et opphold etter nyttår også, regner med at deppresjonen etter “tapet” av lillemann kommer til å ta tid å bearbeide.

Lillemann er kjempesint på meg og det er forståelig. Det er en reaksjon jeg bare må tåle og ha forståelse for. Livet hans blir snudd på hodet og det vil ta tid før han roer seg hos pappaen og siden jeg ikke vet hvor langt neste innleggelse blir så er jeg fortsatt på “sykehuset” og vi snakkes på telefonen. Lengter meg syk etter å få ha han i armene mine å gitt han en klem. Bare kjenne lukten av han, den som bare er hans…….

Jeg håper alt vil gå bra i julen, har Killer her til å passe på meg heldigvis og skal prøve å bare slappe av å tenke positivt. Han blir jo ikke borte, jeg skal jo ha han annenhver helg, men det blir en stor omveltning for oss begge to.

Angrer jeg på at jeg oppsøkte hjelp siden det “kostet” meg omsorgsretten? Både ja og nei, det viktigste er uansett at han blir ivaretatt og får det mest mulig stabilt…….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Djevelen har ridd meg til veis ende….

av Siskan Lagret under: 1 on desember 8th, 2009

Se på meg som solen som valgte å gå ned litt for tidlig. For mange ting gjorde solen kald og det tok tid før den klarte å gi fra seg varme.

Jeg har misslykktes totalt i det, å vise varme, faktisk ovenfor alle som er nær meg. Jeg holder min distanse, selv til min sønn……

Jeg er psyk, jeg vet det, for øyeblikket meget psyk som sitter med galgeløkka rundt halsen og har blokkert alle innganger i huset.

Hvorfor? Fordi jeg rett og slett ikke orker å miste det eneste lille sosiale nettverket jeg har.

Denne uken har vært utrolig tøff. Ikke bare pga oppbruddet men å se seg selv fra en annens synsvinkel har knust meg. FY FAEN for en egoist jeg er og for noen begrensninger jeg setter for mine nærmeste. Uansett hva som blir foreslått så er svaret nei, jeg er aldri med på noe!

Jeg har gjemt meg inne i kokongen min, ikke latt noen slippe inn uansett hvor sterkt de ønsket å hjelpe. Jeg prøver ikke, men gud hvor flink jeg er til å kritisere andres innsats.

Jeg kjenner løkken stramme seg når jeg vrir på hodet og jeg vet at det er håp! Håp at andre skal slippe å leve med spøkelser. Slippe å sakte men sikkert ta sitt eget liv fordi verden vil bli et bedre sted uten dem……..

Bare bli borte når tauet strammer for hardt….

It’s been a farytail, but they all have to end……

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg ville offret min egen lykke…….

av Siskan Lagret under: 1 on desember 7th, 2009

Jeg tror de fleste foreldre ville  offret hva som helst for for barnet sitt. Å se tårefyllte øyne som stirrer i uforstand på deg med en bønn om å ta bort sorgen, hva gjør man da.

Så er spørsmålet, hvor mye av det som er skjedd er min skyld. Jeg forteller dere bare mitt syn på saken og ikke hvor jævlig siskan kan være i flekkene.

For å være helt ærlig så sa jeg til han at han fikk gå ut å ta seg et knull i helgen, bare jeg ikke fikk vite om det og hvis det ble noe alvorlig så måtte han si fra.

Har han egentlig gjort noe som han ikke har fått tilatelse til?

Vel, egentlig ikke, jeg hadde vel bare ikke trodd at det skulle skje slik bang og borte blei han. Vi har ikke hatt noe forhold de siste årene. Vi har prøvd en liten stund og fallt tilbake til gamle vaner istedet for å forsøke å få ting til å fungere. Mye av krisene har bestått i økonomi og de fleste krangler har vel vært om det.

Det er anstrengende å gå oppå hverandre 24 timer i døgnet med dårlig økonomi og ikke en jobb for han å få siden to store bedrifter er nedlagt i denne komunen siden i sommer. Han jobber når han får muligheten og er aldeles ikke arbeidsky, men han havner borti så mye rare arbeidsgivere og da blir jeg helt oppgitt.

Kanskje behandler jeg han som om han ikke klarer å ta vare på seg selv og ser ikke alle gangene han prøver fordi jeg går med en innstilling at det alltid vil misslykkes slik at han oppfatter detsom et dobbelt nederlag. Jeg har ikke sett før han ble borte hvor mye han egentlig hjelper meg i hverdagen, hvor mye trygghet det inngir å ha han her og hva han betyr for sønnen min.

Vi har jo aldri hatt det vondt sammen på noen måte, men jeg nekter jo å gjøre noen ting så hvor morsomt er det? Ikke ut og spise,ikke besøke hans venner,ikke bli med på hytta, ikke bli med på byen etc. Jeg tror fankern meg jeg også hadde funnet meg en ny dame hvis jeg var han……..

Jada, det har vært diverse innlegg om hvor håpløs jeg synes han er igjenom mange år nå, men føler vi ikke alle at partneren vår er håpløs enkelte ganger.  jeg er kanskje FOR flink til å skrive om det og ikke fortelle om min delaktighet.

Jeg har uvane som han fortalte meg talte over 40% av grunnen til at han ikke orket mere.  Han har sagt det utallige ganger, men jeg har ikke tatt det alvorlig og bare fortsatt, til tross for at han missliker det sterkt. Jeg vet jeg har fremstillt han som en stor dritt her inne og det er vel fordu tini er blitt skrevet i affekt og at det finnes underliggende årsaker som jeg ikke vil ta med for da stiller saken seg ikke så naturlig på min side……

Vi er begge totalt forskjellige, men vi prøver jo ikke en gang å gjøre ting, prøve ut ting, vi sitter her som et åtti år gammelt ektepar uten å komunisere.

Men hvorfor skulle det bli annerledes denne gangen. Vi har lovt hverandre det før og ikke lykkes. Hva er det som skulle være faktoren for at det skulle kunne gå bra i et siste forsøk?  Vi har hatt det siste forsøket så mange ganger og alltid fallt tilbake i gamle mønster.

Skulle det i så fall være fordi jeg innser hvordan du blir stengt ute  av meg og avsosialisert sammen med meg som aldri er med på noe. Det er ikke mange som kunne levd med en slik person, år ut og år inn. Ikke får han lov til å trøste meg når jeg gråter, ikke får han holde rundt meg når jeg har det vondt og nesten aldri får han lov til å sitte å puske på meg.

Jeg innser jo at jeg har blokkert alt som heter fysisk nærhet og når jeg da i tilegg trekker meg bort å snakker med pc istedet for å prøve å snakke med han, så er det jo ikke rart han ikke synes vi har noe forhold, vi har jo ikke hatt det i de siste årene, bare innimellom når vi har lurt på om vi skal bryte opp……..

Intet menneske kan leve sammen med en person år etter år uten emosjonell og evnen til å komunisere. Det hjelper jo ikke å “finne en ny”, jeg kommer til å ha de samme problemene med nærhet, kanskje i større grad fordi det er nytt.

Jeg må bare se i øynene at det stort sett var min egen feil at han fikk nok…………..  Ingen sier til kjæresten gå ut å finn deg et knull i kveld…..   Untatt siskan som tydeligvis ikke er helt riktig sammenskrudd

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lillemann gråter og gråter

av Siskan Lagret under: 1 on desember 7th, 2009

Akkurat nå så forakter jeg deg. Du har tid til å gå inn på facebook å ønske alle en fin dag, men å ringe å høre hvordan det går med “sønnen” din, det er liksom ikke så viktig det.

Lillemann hadde helt samenbrudd i går. Han gråt og gråt, forbannet meg for at jeg var den slemmeste i verden hvis ikke så hadde ikke far funnet seg ny kjæreste. Det varte i flere timer og til slutt sovnet han endelig av utmattelse.

I dag våknet han med hodepine og lysskyhet, kastet opp og var kritthvit i ansiktet. Stakkars lille skatten min hvor jeg skulle ønske at han slapp å gå igjennom dette.

Vi har blitt enig om at vi skal omgås regelmessig for hans del, men jeg vet jaggu meg ikke hva som er best. For lillemann er det viktig å få treffe han, for min del tror jeg det er lurere å få litt avstand. I går svimte jeg av på kjøkkenet. Klarer ikke spise maten bare vokser i munnen.

Jeg har fremdeles mine gråtetokter, det kommer og går, spesiellt hver gang jeg ser han gå etter å ha vært her. Det er vel naturlig at man føler seg sveket og nå begynner jeg å bli temmelig forbannet i tilegg !!!!  Det er på lillemanns vegne og kanskje litt på mine vegne.

Jeg har jo selv vært med på å kjøre dette forholdet i dass, så jeg får ta min del av skylden for det. Jeg ville jo at dette skulle skje så hva faen er det jeg suttrer og griner etter?

Han er den eneste “levende” vennen jeg har. Den eneste jeg har hatt daglig kontakt med, som handler for meg når jeg ikke orker se mennesker, som hjelper meg med lillemann når jeg er syk, han var den eneste familien vi hadde………

Er vel ikke rart man føler seg forlatt……………

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Skal piller fylle tomrommet

av Siskan Lagret under: 1 on desember 5th, 2009

Jeg trodde at jeg skulle klare å holde motet oppe, være like positiv som jeg var i går, men det er kanskje noe spesiellt med å ikke ha deg her på bursdagen min etter åtte år.

I går var jeg full av pågangsmot og følte at dette kom til å løse seg til det beste for alle parter .I dag gråter jeg som om hjertet skal revne, jeg klarer ikke stoppe. Det er som om en smerte langt nede fra dypet i meg trenger seg frem og blander seg med sorgen over det som er borte for alltid…..

Jeg får lyst å ule ut min smerte, le den forsvinne sammen med vinden, la den endelig frigjøre seg fra hjertet mitt.

Ta deg en sobril eller to så blir alt så mye bedre, ja jøss, som om piller kan erstatte det man har mistet……

Jeg vender blikket mot taket, kroppen skaker, men det kommer ikke en lyd, bare et fossefall av tårer….

Nå er det henne dine armer lukker seg kjærlig rundt

Nå er det hun som får dine myke kyss

Nå er det hun du stryker over kinnet og sier du er glad i………

Selv om jeg vet at du er glad i meg også er det vondt å se bildene av slik vi hadde det i begynnelsen, bare at nå er det henne jeg ser i dine armer…..

FAEN ta nyskjerrigheten min og behovet for å vite alt om henne selv hvor vondt det er å høre, kanskje bildene ikke hadde vært så virkelige da, ihvertfall ikke like detaljert der de raser over netthinnen. Husker alt vi gjorde i begynnelsen, hvor herlig det var å føle så sterkt og være så forelsket.

Jeg tror nok kanskje at det hadde vært lettere hvis han flyttet for seg selv. Akkurat det med at det kommer nye partnere inn i bildet er alltid sårt. Hadde ikke han vært forelsket så hadde kanskje ikke jeg tatt det like tungt, for han hadde en større plass i hjertet mitt en jeg trodde……

Nei, jeg får vel ta meg en sobril til, det skal jo være så bra for hull i hjertet…….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Du må være unik !

av Siskan Lagret under: 1 on desember 4th, 2009

Sa hjemmekonsulenten min etter at jeg fortalte henne at vi har snakket sammen og er verdens beste venner. Jeg vet at majoriteten kanskje ville vært så rasende at de ikke en gang ville snakket med vedkommende.  Jeg har hatt det virkelig vondt, jeg har grått meg tom og sørget over at jeg har “mistet” min beste venn.

Selv om vi skulle gått fra hverandre for lenge siden, så er det noe som har fått oss til å fortsette. Kanskje var det nettopp det, vennskapet for kjærester har vi ikke vært siden jeg knakk sammen da jeg erindret det seksuelle missbruket.

Jeg er så stolt av deg Stein for den måten du har stillt opp på i de dagene som er gått.  Du har handlet inn mat og ved, gitt meg penger,kjøpt kalender til lillemann og i dag kom du med en nydelig oppsats med orkide i en nydelig glassbolle.

Du ble litt rar da jeg sa til deg at det er første gang på åtte år at jeg får bursdagsgave fra deg og jeg er virkelig takknemmelig. Det er så mye som er forandret. Vi snakker og mld hverandre oftere en vi har gjort det siste året. Dialogen er lett med både spøk og alvor.

Du holdt meg, du lot meg gråte ut min sorg, du lyttet til meg og du var den beste vennen noen kan ha når man er i en slik situasjon. At du har fått en ny kjæreste som er så forståelsesfull for at vi trenger deg både praktisk,økonomisk og følelsesmessig er utrolig godt oppi det hele. Jeg må si at jeg er virkelig imponert over hvor omtenksom hun er på våre vegne og ser våre behov.

Hun er til og med så omtenksom at hun har sagt jeg kan få en seksjonsdel for å dekke tomrommet som blir etter skapet som han tar med seg. Det er jo helt sprøtt at det er gått fem dager og så mye har fallt på plass og ordnet seg til det beste for alle.

Han har vært her i dag og snakket med lillemann og forsikkret han om at han ikke blir borte, at vi er bestevenner men ikke passer som kjærester. Lillemann vet også at han kan ringe når som helst og han vil komme hvis lillemann trenger det. Synes han var så nydelig da han hadde spurt om kjæresten og barn og det hele ” da har jeg jo fått meg enda en familie så da har jeg tre”.

Jeg føler det kommer til å gå bra, så lenge jeg får se han og snakke med han så er det greit. Nærhet og sex har jo nesten ikke forekommet så det er bestevennen min jeg savner og sørger over, men jeg vet jo at han er der for meg.

Det er første gang han viser seg voksen og jeg måtte smile da han sa at nå hadde jeg tatt vare på han i åtte år så nå var det vel på tide at han tok litt vare på meg. Vi har delt så mye, det har vært så mye og jeg tror egentlig det er et under at vi holdt sammen så lenge, for det tror jeg ingen andre ville klart. Å gå oppå hverandre 24 timer i døgnet med dårlig økonomi er drepen på et forhold…….

Jeg er så takknemmelig for at han vil feire julekvelden sammen med meg.  De hadde snakket sammen og funnet ut at siden dette skjedde så tett oppi julen og jeg ble sittende alene, så feirer hun hoss mammaen sin og plukker opp han på kvelden.

Det er deilig å føle seg ivaretatt, tryggt å vite at han er her og vil fortsette å være her. Jeg klarer jo ikke å la vær å erte han litt angående hvordan man er når man er nyforelsket.  Er vel min måte å tøyse med den “sjalu” følelsen av at noen andre nå har det jeg hadde.

Men, vi fungerer best som venner. Vi har vært hverandres familie siden vi ikke har noen familie,foreldrene dine er død, mine er død på en annen måte. Det gjør godt å vite at jeg ikke mister deg, at du vil være i livene våre og hvem vet, så rar som jeg er så blir jeg vel venn med den nye dama di. Pappaen til lillemann opplevde jo det og det er jo ganske morsomt å stå å skravle å være hjertens enig i de “feilene” man irriterer seg over.

Det skal gå bra, jeg føler at alt kommer til å bli bra så lenge jeg vet jeg kan stole på at han hjelper til når praktiske oppgaver blir for vanskelige for meg. Jeg frykter ikke fremtiden, han er en støttespiller som vil være der. Det som nå gjelder er å få meg på beina igjen.

Som jeg sa da jeg studerte speilbildet “aha her har vi tidenes oppussingsobjekt”

Siskan Alive and kicking, but still in her little cocon, men kommer plutselig tilbake .)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00