Å der sitter de på deres fete bak……

av Siskan Lagret under: 1 on oktober 27th, 2009

Å intet vet, pleide klasseforstanderen min på gymnaset å si til unnasluntrere av lekser. Må flire her, kom på en episode hvor vi hadde hatt gym og en av guttene hadde ikke dusjet og virkelig stinket svette. Da timen begynte og odøren begynte å bli plagsom gikk han rolig ned til vedkommende å sa, ” hei Tarzan ,du lukter svette, stikk hjem og ta deg en dusj”…….  Ler godt her, kom rett fra levra der i gården…..

Nå er jo problemet at jeg sitter her på min fete bak og skulle ha levert noen papirer som det egentlig haster litt med, men siden saksbehandleren min ikke har ringt tilbake noen av de syv dagene man har lagt igjen beskjed. Nå kan man jo tro at man kan tillate seg å agere i samme tempo, men nei. Desverre så må men leve med at Nav trenerer absolutt alt og jeg tenker med skrekk og gru på om jeg virkelig skal slite med slik inkopetanse resten av min tid?

Ikke at jeg er så kompetent som ikke klarer å mote meg opp til å gå i post kassen, men jeg har utviklet fobi !!

Hodet er så fyllt av tanker, minner….  Bekreftelse er veldig viktig, sa min kloke psykolog i dag, vi hadde terapi pr telefon, bare vil ikke ut akkurat nå…   Det er viktig å få bekreftet at den virkelighets oppfattningen jeg hadde i min barndom var reell. Det var ikke innbildning, det var ikke tanker jeg hadde skapt for å synes synd i meg selv, det var bare slik livet ble for meg….

Kanskje har en liten flik av hjertet mitt håpet på at, joda, de er glad i meg på sin egen forskrudde måte, men det håpet sluknet helt,mest fordi jeg ikke trenger deres annerkjennelse lengre. Jeg vet hva de har gjort, jeg vet hvor mye ondskap som skal til for å behandle et barn slik og det er gjort .De får det ikke ugjort og jeg kan ikke få tilbake barndommen min….

Det føles egentlig veldig bra å bli motatt så varmt av mennesker jeg ikke har sett på 10-20 år og kanskje er jeg ikke så ille som jeg selv tror. Man kan vel ikke akkurat si at selvtilliten vokser i selvpålagt isolat…..

Jeg undres over hvor vidt min “ekselente” hukommelse husker bildene for detaljert. Den er sanset av øre,syn og lukt og alt kommer like tydelig tilbake. Jeg hører stemmene, lukter samme duft og ser hendelsene for meg så uhyre detaljert. Blir ptsd, men på en mildere måte.

Enkelte hendelser lar seg ikke viske ut og de har en tendens til å treffe deg med all sin kraft når man er sliten og litt nede. Jeg husker en episode som var korpsrelatert . Det hadde vært drikking på et seminar og kun en ble tatt .Da samlet jeg alle og marsjerte inn til ledelsen og forlangte at enten fikk alle som hadde drukket bli utvist eller ingen.

Jeg ante fred og ingen fare da jeg plutselig så sinnet i min fars øyne. Han beskyldte meg for å nøre oppunder bråk og prøve å skjemme ut han og familien. Jeg prøvde å forsvare meg men fikk en knyttneve på kjakan så jeg smalt bak i veggen og linsene fallt ut……  Jeg husker at jeg bare ravet ut. Det var vinteren og kallt og jeg husker moren min som kjørte ved siden av meg og ville tvangsinnlegge meg fordi jeg ikke var riktig sammenskrudd.

Jeg vet ihvertfall nå at det er ikke JEG som mangler noen skruer……

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det føles bare vanskelig og vondt/godt !

av Siskan Lagret under: 1 on oktober 26th, 2009

Det har vært en reise i fortiden å komme inn på facebook. Det har vekket mange minner, både positive og negative, men en ting har utmerket seg, de visste alle om hvordan jeg ble behandlet, men viste ikke hva de kunne gjøre!

Det gjør godt å vite at så mange brydde seg. Det gjør vondt å vite at ingen turdte blande seg inn fordi, pappa er pappa. På en annen måte gjør det meg godt fordi jeg så ofte tviler. ER det du som skal påføre deg selv en offerolle, stakkars lille Siskan så forferdelig hun har hatt det!

Men det er ikke bare meg! Så mange andre har sett det og verifiserer på en måte mine mareritt. At mange har sett gjennom fasaden gjør meg glad. At så mange merket seg alkoholforbruket deres gjør meg glad, det var ikke bare jeg som reagerte.

Jeg har fått så mange gode skussmål i løpet av den siste tiden at jeg er mer eller mindre målløs. Frykten for at jeg ble sett på som en “landsbytulling” pga min desperasjon er i ferd med å slippe taket. Klarte de virkelig å se hvem jeg var bak alt det rare jeg gjorde?

Jeg som alltid har prøvd å viske ut tiden min nordpå fordi jeg følte at jeg ble oppfattet som en tulling, grunnet selvmordsforsøk og div, er alikevell ikke den katastrofen jeg antok.  Jeg er ikke “hun skrulla” som jeg har følt meg som hele tiden.  De så, de forstod og de visste at opprørselen var et produkt av behandlingen.

Det gjør godt å vite at mange synes min far påla meg umenneskelige oppgaver når det kom til å prestere musikalsk. Jeg gikk notekurs og var åtte, de andre gikk i fjerde og femte, men det ble forlangt at jeg skulle klare dette. Jeg husker lærerens medlidnde blikk da jeg brøt sammen i krampegråt fordi jeg ikke forstod løkkeskrift og prøven var skrevet med slik skrift.

Jeg ble nr 8 av 10, men det var ikke bra nok……

Jeg ville spille slagverk, har alltid elsket rythme seksjonen og spiller mye “luft trommer”. Men så ble jeg satt på en døll kornett. Det var ikke før det hadde gått 5-6 år at jeg forsøkte meg på Waldhornet og forelsket meg fullstendig…..

Det sjokkerer meg litt at så mange visste men ikke gjorde noe, men jeg vet……

Faren min ville lagd helvete hetere for enhver som forsøkte……

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Da trillet en tåre……..

av Siskan Lagret under: 1 on oktober 18th, 2009

Sjelen suger til seg de gode ord du sier

Hjertet svulmer av glede over din omtenksomhet

Roen og tryggheten

Bare å vite at du bryr deg

Da trillet en tåre, men det var av glede…….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Bare tanker om døden, hvorfor frykter vi den ?

av Siskan Lagret under: 1 on oktober 9th, 2009

Det er vel ingen hemmelighet at jeg tror på en eksistens etter døden .I studio5 forrige torsdag fortalte John Schau om sine opplevelser da han ble erklært klinisk  død to ganger. Tankene har vært mange.  Det han fortalte bekreftet noe av det jeg selv har kommet frem til og tror på.

Vi som tror har vel alltid vært engstelig for hva Gud skal synes om gjerninger vi har gjort som kanskje ingen andre en du selv vet om. Da John fortalte at det verste du har gjort blir holdt opp foran deg når du møter gud, men for den handlingen elsker han deg bare mer.

Han beskrev livet etter døden som om man var innhyllet i kjærlighet, helt euforisk og man møter igjen de man har mistet i livet man har levd. Han sa også at han fikk valget mellom å forlate livet nå eller vende tilbake til det. Slik han forklarte det så blir det “sendt en film” av hva man har erfart i dette livet og en av grunnene til at han ville tilbake var at filmen hans var nesten tom :)

Hvorfor velger så mange å leve livet i frykt i stedet for å leve i kjærlighet slik vi var ment til å gjøre!

Jeg har tenkt mye på om sjelen min angret på at den ikke forlot da jeg døde 1,5 år gammel i feberkrampe.  Jeg ble gjennopplivet men jeg har alltid i hele livet lengtet etter døden, etter å forlate dette livet og treffe igjen de som har stått meg nærmest og vært meg kjærest.

Jeg har aldri fryktet døden. Det har alltid stått klart for meg at den dagen jeg forlater, kommer jeg endelig “hjem”.

Jeg lengter. Lengter etter den dagen da jeg kan vende nesen “hjemmover” vel vitende om at jeg har gjort mitt beste for å spre kjærlighet og omtanke mens jeg var her……

Ps, ingen trenger å kontakte moderator, bare tanker :)   Men takk for omsorgen

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Er det mulig å slutte og gnåle !

av Siskan Lagret under: 1 on oktober 7th, 2009

- Er han Norges eller Kongos utenriksminister?

Pappa Moland beskylder nå Støre for å være Kongos utenriksminister, men jeg spør, hva er det egentlig de forventer av norge?

De har selv valgt å reise til Kongo, vel vitende om risikoen ved det de holdt på med, men når de så driter seg ut så forventer de at norge skal bruke masse ressurser på å ordne opp i fadesene deres!

Hvorfor skal man bistå nordmenn som begår kriminelle handlinger i utlandet? En ting er å være uskyldig arrestert, noe helt annet er det når man bevisst gjør en kriminell handling.

Etter å ha sett bilder og video av disse to har jeg vanskeligheter med å føle medlidenhet med dem. Jeg har full forståelse for at foreldrene er helt fortvilet, men så vidt jeg har skjønt viste de jo hva sønnene holdt på med.

Jeg synes ærlig talt at når man vet risikoen ved det man holder på med og alikevel velger å gjennomføre sine planer,da synes jeg de som er med på leken…………

Siskan

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00