Ab Imo Siskan

Så du er våken, svinemerra! Så hvem sitt liv har du tenkt å stå opp å forsure i dag? Ååå dakar, skal du sippe litt nå! Ja for all del, det er jo det eneste du er flink til,å suttre.

Ja, livet ditt er miserabelt, men hvem sin feil er det,jo din. Hvorfor? Du er bare usansynlig talentløs. Ikke en eneste ting hsr du klart i livet ditt, ikke EN eneste. Ikke en gang sønnen din klarte du å gi et liv, du måtte såre å ødelegge han også, slik din påvirkning ødelegger alt rundt deg!

Du har prøvd så godt du kunne ! Tja, hva skal man si til det, da er det faen ikke mye du kan ! Kanskje du burdte brukt den ene hjernecellen du har til å finne ut at du ihvertfall ikke burdte blitt mamma. En som ikke en gang klarer å ta vare på seg selv har ingenting som mamma å gjøre ihvertfall.

Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor du gidder å stå opp! Fett hår,feit og slaskete,skamklipt på håret fordi du tror du kan klippe hår, men som alt annet mestrer du ikke det heller. Hva skal man egentlig med deg, det lurer jeg på? Det spiller ingen rolle for oss andre om du bare blir liggende der i senga di å suttre, du er ikke akkurat noe tap for omgivelsene.

Se på deg selv !  Etter 43 år er du akkurat like udugelig ! Joda du er syk,buhu,det finnes mange andre som er det også som fremdeles makter å ha et liv, mens du sitter inne å gror ned i din egen dritt. Når skal det ta slutt, kommer det noensinne til å ta slutt? Neppe, du er for svak, for insnurret i dine egne tentakler til å komme deg noe sted som helst.

Så hvorfor fortsetter du å stå opp? Å beklager, jeg glemte jo at du er så talentløs at du ikke en gang har klart å gjøre slutt på ditt miserable liv, du klarte jaggu meg ikke det heller, snakk om å være tragisk og totalt uegnet til noen ting som helst.

Du har så mange ting å ordne opp i, spesiellt med NAV, men kommer du deg ut døra, nei! Klarer du å gå inn på et NAV kontor hvis du først kommer deg ut av døra, nei. Så hvor lenge skal du gå her å grave deg lengre og lengre ned i dritten? Du klarer jo ingenting av det andre mennesker gjør i hverdagen sin, men det er jo ingen andre en deg som kan gjøre dem! Hva venter du på? Du vet jo at du er en stor dritt og da kan du ikke forvente å bli behandlet som noe annet av andre mennesker.

Hvorfor tror du at offentlige kontorer lager vanskeligheter for deg? Jo fordi de ser den skjelvende geleklumpen som så vidt klarer å stå på beina og hvis de gir deg et nei, så bryter du sammen og begynner å stortute uten å få sagt hva du mener. Egentlig er det jo skitt det samme hva du mener, ingen bryr seg alikevell.

Hvorfor kjemper du ikke for å få sønnen din tilbake? Jøss, så du har såpass vett at du skjønner at du ikke er noen omsorgsperson å rope hurra for. Takk og lov at din sønn har en pappa som kan gi han det han trenger, du derimot har jo problemer med å ha mat i huset de helgene han skal være her. Egentlig burdte du jo nektes å se han overhode. En som deg har da absolutt ingen positiv innvirkning på et barn ei heller noe å videreføre til sønnen din , du har jo aldri oppnådd noe som helst!

Andre mødre er i stand til å ta ungene sine med seg på ski og sykkelturer,ferier,tivolibesøk,hytteturer, hva kan du,spille ludo på kjøkkenbordet! Det holder ikke skjønner du merra!

Å her begynner niagaras fossefall igjen. Kan du ikke noe annet en å grine over hvor miserabel du er, hva med å ta seg sammen å prøve å få til noe her i verden! Du klarer ikke, du er for syk! Joda du er syk, du har smerter, men du er nok mest syk i hodet ditt, eller det vil si, du mangler tydeligvis noe i hodet ditt siden du fremdeles sitter her i sørpa di. Det er ikke så lett å ta seg sammen, du har prøvd mange ganger. Ja, men resultatene uteblir tydeligvis, så hvor hardt prøver du egentlig?

Det eneste som skjer er at du får bekreftet enda en gang ar du ikke klarer noenting. Det er ikke noe tak i deg, du lar bare depresjonen trekke deg ned og finner deg tilrette med å ligge å rulle deg i all dritten du har opplevd. Så hva om du er blitt seksuellt missbrukt,voldtatt, banket og slått! Mange mennesker har opplevd det samme men de bukker ikke under, de kjemper seg videre. DU derimot har latt deg knekke totalt etter avsløringene om seksuellt missbruk.

Jeg skjønner at du sliter med å akseptere at sønnen din ikke lengre er hos deg på heltid, men han er ihvertfall ikke død, du får enda se han og ha han hos deg. Det er ikke alle foreldre som får det engang.

Slik snakker jeg til meg selv hver dag.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er trist ! Trist at den beste nettportalen som var er blitt omgjort til en kirkegård der noen få av de trofaste gamle bloggerne har holdt ut. For min del var det siste spikeren i kista at stjernene ble borte, da hadde man ihvertfall en følelse av at man nådde ut til noen sjeler der ute med sine skriblerier. Når jeg tenker tilbake 4-5 år i tid så får jeg lyst til å grine.

Jeg er så evig takknemelig for at vg var det første nettstedet jeg kom inn på og vgb det andre. Der møtte jeg et hav av varme,gode ivaretaende mennesker som hadde en helt unik bloggportal. Vi tok vare på hverandre. Vi ønsket nye bloggere velkommen og lot dem føle seg hjemme blandt oss alle. Vi trøstet,vi våket,vi passet på at alle hadde det bra og hvis noen hadde det vondt gjorde vi alle det vi kunne for å trøste og la bloggeren forstå at man virkelig brydde seg om vedkommende.

Men hva gjorde at vi mistet alt dette? Desverre må jeg skylde på vg som overhodet ikke var lydhør til hva vi bloggere ønsket, men trumpet igjennom at wp skulle innføres. Vi raste over det nye systemet. Innlegg forsvant,blogger forsvant under omleggingen og det var helt umulig å nå hverandre på samme måte som før. Bare det å se på forsiden gjorde at man følte kulden fra dette nye. Mange av oss emigrerte til Sverige hos aftonbladet som brukte samme bloggsystem som petrograd. Vi ble tatt utrolig godt imot av svenskene, men det ble likksom ikke det samme. Vi følte oss “utenfor” på AB bloggen og vi klarte ikke å slå oss til ro.

Etter dette gikk vi tilbake til VG og virkelig forsøkte, men ingen ting fungerte. Bloggerne var sinna,skuffet og følte seg sviktet av ledelsen. Det var jo tross alt vi som hadde gjort portalen så flittig besøkt som var knallgod reklame for VG. Men så kom angsten da. Vg kunne jo selfølgelig ikke beholde et system som ikke var bedre utvikklet. GUD som vi alle protesterte, men vi ropte for døve ører, dere valgte WP og vi mistet både “familie” og nettstedet vi alle koste oss slik med.

Så var det å søke andre nettportaler. For min del gikk turen til vgd hvor jeg ikke akkurat fallt i smak fordi jeg mere blogget en å formulere et innlegg til diskusjon. Det har vært heftige diskusjoner, desverre mere på meg som person en om det jeg ville diskutere .Det er nemlig ikke lov å være så åpen som jeg er på et diskusjonsforum, det fører til masse ubahageligheter .Nå var jo jeg godt vant frabloggen, har jo hatt endel utblåsninger og utestenglser, men jeg er meg, å jeg nekter å spille en annen for å passe inn.

Jeg savner ennå alle dere i bloggfamilien min. De har ødelagt et samhold som var unikt. Bloggtreffene hvor man lærte hverandre personlig å kjenne. Alle de gode ordene som løftet en opp når man var i kjelleren,konstruktiv kritikk som fikk en til å utvikkle seg og tørre å se på sine egne feil fordi man viste det ble gjort med omsorg.

I mine øyne burdte vg virkelig skamme seg. De ødela noe helt unikt. Noe ekte til tross for at det var en virituell verden…….. Det kan jeg aldri tilgi dere for. Dere hadde muligheten til å forandre tilbake til Petrograd, men valgte å overhøre protestene, konsekvensen ble at norges beste nettportal gikk til grunne. Tenk om vg kunne få inn i hodet sitt at vi trenger ikke en masse tekniske finesser. Vi vil ha tilbake det gamle samholdet, den måten å komunisere på, enkel og grei, så lett at til og med jeg skjønte hvordan det virket.  Å skape en velykket portal betyr ikke alltid at det tekninske må være innvilget, men at man er lydhøre til brukerne og skjønner at det hippeste er ikke alltid det beste og hva folk ønsker……

Jeg savner dere alle sammen, så inn i granskauen .Hadde jeg vist hvordan og hatt ressurser skulle jeg jammen meg ha laget gamle vgb der ute på nettet.

Kanskje er det en ide VG, lage en portal med “den gamle bloggen” med petrograd! Hadde konkurert ut dagens blogg pronto……

Klem til alle dere skjønninger

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I kveld kom smellen pappa. Fem dager uten medisin så knakk jeg fullstendig. Hadde aldri trodd de ordene ville komme fra min munn, men jeg savner “kritikken” din. Vi var alltid i tottene på hverandre .Ulike, men samtidig så like. Jeg skulle så gjerne gjort deg stolt pappa. Skulle så gjerne vært den du ville jeg skulle være, men det var jeg ikke.

Jeg var meg og jeg følte at det aldri var bra nok. Ja, jeg var det sorte fåret. Den som aldri fikk skikk på livet mitt, den som startet men aldri fullførte. Den eneste gangen jeg vet at du var stolt av meg var når jeg marsjerte forbi ærestribunen og hilste med hånden til luen,da var vi ett, i et lite øyeblikk. Jeg vet at tårene trillet. Det sa mamma, men du røpet det aldri for meg.

Jeg er så lei meg for at jeg aldri gav deg noe mere å være stolt av. Jeg ble og er en fadese, en som ingen foreldre har lyst å vederkjenne seg.

Nå pappa, nå vet du alt. Du vet akkurat hvor langt ned jeg sank, du vet alle mine hemmeligheter som jeg skjulte. Du vet om alle gangene jeg har prøvd å ta livet mitt fordi jeg følte meg uønsket og uelsket Nå vet du alt pappa. Om narkotika forbruket, om alt jeg prøvde å bli men aldri klarte.

Jeg ville så gjerne pappa. Ville så gjerne at du skulle være stolt av meg, men jeg gjorde ikke noe som var noe å være stolt over. Jeg forkludret alt i min febrilske trang til at du ville gi meg annerkjennelse.

Du ville aldri forstå at jeg er syk. Både psyk og syk.I dine øyne var det kun latskap som feilte meg. ÅÅ som jeg prøvde å jobbe, vise deg at det ikke var tilfelle, at jeg var syk,ikke lat! Jeg tror ikke du fortalte noen om våre samtaler. Samtaler da du knuste mitt hjerte å fortalte meg hvor udugelig jeg er/var. Om du bare hadde vist pappa hvor vondt det gjorte, jeg ville så gjerne at du skulle synes at noe jeg gjorde var av verdi, at noe skulle gjøre deg glad.

Men det du sa til meg var at mitt liv gjorde deg syk. Det ødela hverdagen din fordi jeg ikke klarte å ordne opp i livet mitt. Tror du jeg ville det pappa. Hvorfor så du ikke hvor hardt jeg forsøkte, du så kun der jeg feilet. Jeg gjorde så godt jeg kunne pappa-

Jeg fikk aldri tatt farvell, men vår siste samtale var positiv og god, det er jeg så uendelig glad for. Jeg drømte så mye om deg etter at du dro. Jeg drømte at du holdt rundt meg og fortalte hvor høyt du elsket meg, at jeg var jenta di og ikke noen du foraktet.

Jeg elsket deg pappa innerst i hjertet mitt. Alt jeg ville var at du skulle se meg som den jeg er, ikke som den misslykkede personen du så.

Jeg fatter ikke at du er borte, jeg venter på tlf hver dag, men ingen ringer……..

Hvil i fred pappa, jeg håper vi kan vise hverandre den kjærligheten vi ikke klarte i dette livet når vi begge er på samme side.

Inntil da pappa, jeg elsker deg…….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg avskyr deg. Ingen ting som du sier kan rettferdigjøre hva du gjorde mot din sønn. Du lukket øynene, grep vissne halmstrå selv om du visste at det ikke kunne være sannheten han fortalte, din ektemann.

Samme mannen som har ekskludert alle dine nærmeste. Nektet Christoffer kontakt med sin biologiske far. ( hvorfor han ikke har kjempet hardere for å få se sønnen skjønner jeg heller ikke) Barnett ditt er verdt å kjempe som en løve for, alle foreldre vet det!!!!

Hvordan kunne du ? La han trekke ut alle negler på hender og føtter, alle blåmerkene, da han ble funnet død, stappet med papir i nese og munn med et 17 cm kraniebrudd som du mener han har påført seg selv !!!

Jeg AVSKYR deg. Jeg avskyr din mann, dere skulle aldri fått lov til å være foreldre og jeg FATTER ikke hvordan barnevernet tenker etter Christoffers død.

Da jeg så bildet i avisen, årets nyttårsbarn ble dere avbildet med. Jeg ble kvalm og jeg synes avisen burdte vist seg så rettferdig at dem ikke avbildet dem og gratulerte i avisen.

Hvil i fred lille engel, du vil bli husket av mange og mange av oss vil kjempe for strengere straff !

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er så forvirret! Det er 15 dager siden du døde og ennå klarer jeg ikke å ta det inn over meg. Jeg hører ennå stemmen din! Du kritiserer som alltid og jeg har merket at jeg til stadighet går å forsvarer meg selv med en inbildt stemme av deg, den evindelige kritikken som egentlig nå har tatt slutt, men jeg viderefører den selv.

Jeg prøvde. Gud jeg prøvde å finne formidlende omstendigheter, tilla dere alle tre tvilen , kanskje har jeg vært for streng i min “dom”.

Så kommer de, minnene. Alt det vonde, alt som bare ikke kan skyldes missforståelser og komunikasjonsvikt.  Jeg bare så nå de dagene jeg var hjemme hvordan min mor og bror diskuterte mennesker de overhode ikke kjenner men de dømte dem rett vest uten at de vet noenting om vedkommende. Det er det jeg hater ved dere!  Forakten deres for andre mennesker som dere ikke en gang kjenner annet en overfladisk.

Jeg knakk fullstendig sammen i begravelsen. DU lå i kisten. Mitt mareritt, samtidig min pappa som jeg alltid ønsket kjærlighet og annerkjennelse fra, men aldri fikk. Jeg var vel på et barns vis ennå glad i deg, men du har gjort meg for mye vondt. Etterhvert som jeg ble voksen og lærte andre og kjenne, lærte hvordan deres foreldre var skjønnte jeg at noe var riv ruskende galt hjemme hos meg!

Min mor sa til meg da vi satt og snakket at min far var veldig glad i meg for i det samme pust å si ” men hans store sorg var at han aldri fikk bli bedre kjent med Casper(min sønn)”  Jeg fikk lyst til å skrike av alle lungers kraft, hvordan kan du sitte her å legge skylden på meg for at han ikke fikk bli kjent med min sønn når han truet han med å kaste han ned trappen så hverken hodet eller rumpa toutchet et trinn da han var 3 år. Vil jeg at min sønn skal oppleve det samme som jeg? Vil jeg at min sønn skal oppleve at hans mor skal bli snakket til på en slik nedverdigende måte? (satt til å pusse felgene hans med tannbørste mens han sa, “det er passe niggerarbeid for deg”.

Jeg prøver pappa. Jeg prøver virkelig å finne noe positivt, noe som kan gi meg positive minner om barndommen. Det som slo meg i dag da jeg satt å byggde lego med Casper var at han la seg ned på gulvet å lekte med bikkja når han kom hjem fra jobb, men gud nåde deg hvis jeg spurte han om å bygge lego !!!!

Jeg er blitt som et såret dyr! Jeg orker ikke verden, pappa du har prentet inn i hodet mitt at jeg er et null og det tror jeg aldri jeg klarer å riste av meg, så gratulerer, selv i døden får du meg til å føle meg som et null……

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Du fikk beskjed for en tid siden at det ikke var noe mere de kunne gjøre for deg. Alikevell valgte du å ta en siste operasjon fordi alternativet var grusomt, et smertehelvete. Stomien virket ikke som den skulle å kroppen har laget egne små veier inn i urinblæren slik at avføringen kommer ut urinveiene.

Et smertehelvete, sa legene, derfor valgte du operasjonen selv om du hadde fått beskjeden at du vil dø! Fremdeles er det et smertehelvete. Det lekker fremdeles avføring til urinveiene og han har voldsomme smerter i ryggen som sansynligvis er leveren som gir opp.

Har netopp fått tlf om at han er blitt verre….. De holder han neddopet på morfin så han ikke føler noen smerte, men det er begrensninger hvor mye kroppen tåler før den kolapser. Han vil ikke spise. Kanskje er det medisinen som man blir kvalm av, men jeg tror innerst inne at han ønsker å slippe nå…….

Det er som en repitisjon av hvordan mormor forlot dette livet. Mere morfin til alt bare stopper opp

Fikk bildet igjen av pappa pyntet i findressen i en hvit kiste og tenker hvorfor pynter vi de døde? Jeg mener selfølgelig ikke at vi skal legge de naken ned i kisten. men hvorfor ikke i joggedressen eller kose genseren, hvorfor skal man pyntes opp for å ligge i jorden å råttne?

Hvorfor vil man se den avdøde som en kald voksdukke pyntet i “juledressen”? Den har som regel blitt brukt ved høytidelige anledninger, man har mange gode minner fra stunder fyllt med glede, hvorfor ødelegge det minnet ved å kle den døde i finklær ?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg kjørte forbi i dag, buss stoppet som jeg hentet deg på! Min elskede “datter”, jeg skulle endelig møte henne etter 13 år. Så mange år med savn,lengsel,uvitenhet og så uendelig mange spørsmål hvordan livet hadde vært for deg. Jeg husker møtet vårt som om det var i går. Du stod der under paraplyen i duskregnet, kledd i en hvit strikka jakke som bare understreket din skjønnhet.

Det var som å se inn i din mors ansikt. Samme øyne, samme munn og noen fantastiske øyenbryn som overgår din mammas. Jeg missunte dem alltid, øyenbrynene. De var perfekt og sorte, gjorde de nydelige øynene enda mere skinnende. Dere har helt spesielle øyne du og din mor. De er unike, som en eksplosjon av intensitet, grønne,blå,gule,turkis, humøret bestemte fargen.

Vi snakket og vi snakket. Det var så utrolig å ha forlatt en seksåring og så møte en voksen kvinne. Du var blitt alt jeg hadde håpet for deg. Allerede som barn var du lynende inteligent og hadde en radar som fort avslørte personers egentlige agenda. Du beskyttet din mamma. Helt fra du var barn har du beskyttet henne og alt for mange ganger vært “den voksne”. Du vet og jeg vet at hun aldri mente noe vondt med det, men det skulle bare ikke ha blitt lagt på dine skuldre, kjære jenta mi.

Jeg sang, du gråt, men jeg lurer på hvis jeg hadde sunget den sangen vi alltid hørte på når jeg danset deg i søvn, i still got the blues for you, Gary Moore, ville du husket det?

Vår kontakt endte desverre pga en konflikt mellom din mamma og deg, men kjære deg, jeg kan bare ikke kvele mine følelser og la være å reagere når noen forteller ting om meg som vedkommende har lovt aldri å nevne. Jeg sa til deg at dette var ting ingen andre en din mamma visste, alikevell ville du ikke godta at jeg ble rasende.

Selv om jeg skal være den voksne vennen min, så har jeg også følelser, hennes svik var noe av det værste jeg har opplevd i mitt liv og det knuste meg. Hun av alle .Hun som kjente til alt i livet mitt, visste om alt mine foreldre hadde gjort, alikevell vendte hun meg ryggen. jeg fikk ikke en gang lov til å snakke med deg. Hun satt meg deg på fanget inne i studioet til henning, 30cm fra meg, men vi fikk ikke komunisere. Vi klarte alikevel å snakke sammen og jeg prøvde å fortelle deg at jeg elsket deg, men jeg aner ikke om du forstod.

Du vet hun har prøvd å kontakte meg, men jeg kan ikke, jeg vil ikke, hun har såret meg så dypt, jeg trodde hun var min venn, men hun sviktet, sviktet pga en mann som senere bare misshandlet henne og deg. Husker du Anne hva jeg sa til deg? Han er ondskapsfull, se på de tettsittende øynene…..

Kommer mere, sos fra nordnorge, pappa på sykehus

Jeg tenker

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Så fant jeg dem, papirene jeg trodde jeg hadde kastet sist gang jeg flyttet. etter en gjennomgang av legers uttalelser, min tryggdemappe er jeg ganskje sjokkert over det jeg leser.

Allerede i 94 ble jeg erklært 50% ufør av trygdekontorets lege. Han presiserte samtidig at man måtte legge ned betydelig arbeid i å finne ut hvorfor jeg var så invalidisert i så ung alder. Videre viser papirene at trygdekontoret mente en psykolog kunne kartlegge hvor mye av smertene som var psykomotoriske og hvilke smerter som var forårsaket av for korte muskelfester, altså fysisk.

Tre måneder senere er det et vedtak som konkluderer med at jeg ikke lengre har rett på attføringspenger siden jeg ikke var under medisinsk behandling. Av papirene kommer det også frem at jeg takket nei til behandling som kostet 300kr over komunal takst og jeg hadde en attføring på fem tusen kr.

Sosial kontoret fikk en søknad om de kunne dekke mellomlegget på 300kr pr behandling og jeg fikk avslag. Så var det å gå til sosialkontoret å få hjelp selv om jeg var erklært 50% ufør og trygdekontoret har ingen rett til å kreve at klienter må betale 300kr over komunal takst for psykolog timer.

Jeg innser jo nå at nav har lurt meg trill rundt i alle år .De har ikke gjort noen innsats for å finne ut hvorfor jeg er 50% invalidisert i så ung alder. De kastet meg i stedet over til sosialtjenesten og fraskrev seg ansvaret for min sykdom.

Jeg fant alle papirene om feilbehandling. Hva jeg måtte gå igjennom på tannlegehøyskolen etter at en tannlege regulerte hele bittet mitt ut av stilling og jeg hadde kun tyggeflate på de fire fortennene, resten var så stor glipp at jeg ikke kunne tygge min egen mat.

Fikk jeg erstatning, fikk jeg forståelse hos trygdekontoret at jeg var blitt feilbehandlet,nei!

Nå har jeg ihvertfall bekreftelse fra helse og sosialombudet hvilken kamp jeg kjempet for å få ut journalen min som behandlende lege skulle ha ti tusen for, han glemte å innformere meg om at firmaet hans var privat selv om undersøkelsene foregikk på louisenberg sykehus.

Det er dokumentert behandlinger fra kiropraktor,fysioterapeut,akupunktør og triggerpunkt massasje at ingen av disse behandlingene har hatt effekt.

Hva skjedde? Hvorfor forsvant jeg i systemet i 17 år når deres egen lege erklærte meg 50% arbeidsudyktig for så mange år siden!

Etter å ha lest igjennom saken min har jeg mistet all tiltro til nådagens NAV. Jeg tør påstå at de har ødelagt livet mitt ved å la meg bli en kasteball i systemet uten å ta hensyn til de spesialisterklæringene som foreligger.

Er det virkelig rettferdig at man skal bli sittende igjen som “svarteper” fordi noen tydeligvis ikke har gjort jobben sin….

Er det slik DU vil bli behandlet i systemet hvis du blir syk ?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

the colors of my life

Vi har det, gjennomgått et helt liv sammen på de årene vi har gått gjennom. Det har vært så mye motgang at hvem som helst hadde bukket under, vi støttet oss ikke engang til hverandre, vi kjempet på hver vår kant. Kanskje hadde vi klart det hvis vi hadde skjønnt tidligere hva som gir næring til et forhold.

Hvordan man pleier et forhold, finner nærhet sammen og å søke sammen istedet for hver for oss når det stormet som verst. Ingen forstod at vi holdt ut så lenge, ikke en gang vi, siden vi er som natt og dag, men det har alltid vært noe der. En usynlig streng som binder oss sammen, ikke lar seg kutte og nå er det på tide å sette hverandre fri.

Det er gått så mange måneder, men for min del er ingenting blitt bedre. Jeg føler ikke at jeg beveger meg fremmover, jeg føler at jeg sitter fast i en sorg og et savn jeg ikke forventet å føle så sterkt siden vi begge var dritt lei av hverandre.

Kanskje er det tankene om hvordan ting kunne vært hadde vi visst hvordan man pleier kjærlighet, hvordan man gir hverandre muligheter til å vokse, støtte hverandre og ha den nærheten to elskende skal dele. Det kommer alltid til å være ting jeg minnes med kjærlighet, med vemod og til og med hat for enkelte ting du har gjort…..

Men alt i alt er det en ting jeg virkelig har skjønnt etter at du gikk, jeg elsket deg virkelig, du elsket meg men vi var for blinde til å se hva vi trengte for å klare oss videre…..

En fjerdedel av mitt liv er lenge. Hele livet til min sønn er enda lengre og man lurer selfølgelig på hvordan kontakten blir fremmover. Du har gått inn i et nytt forhold og hver gang jeg vet du skal møte henne blir jeg fysisk syk. Jeg kaster opp, får dårlig mage, klarer ikke spise, det er helt forferdelig, men jeg skjønner ikke hvorfor?

Vi har begge vært så lei de siste årene at vi har blitt irritert bare ved å se hverandre enkelte ganger. Som min exelente psykolog sa, sett to mennesker i bur og se hvor lenge de er venner…….

Å det er jo det vi har vært, i bur. Elendig økonomi, samme dag ut dag inn, ingen utfordringer, ingen sosial omgang annet en hverandre, egentlig er det rart vi ikke har drept hverandre i løpet av denne tiden. Vi har begge gjort feil, vi er begge skyldige, men for et forhold vi kunne hatt hadde vi bare hatt vett til å ta vare på det….

4 ever

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Du ser på meg med dine bedende brune øyne, set me free…. jomer gjennom hodet mitt som et ekko av hennes bønn

Set me free

Ordene brenner seg inn på netthinnen…

Hva kan jeg gjøre for dine nøttebrune øyne av håp ?

Bevisstgjøre !

Bevisstgjøre alle de som lever i fangenskap, under et klesplagg som er ment å utslette individets unike identitet

Tanker, følelser, ideer, alt skal kveles ved fødselen fordi man er kvinne

Kvinne født i feil land. Kvinne født til undertrykkelse og leve med døden hver dag, som en hånd som holder kvelertak, en feil og du kan bli dømt til å dø. En feil, alle mennesker fortjener så mye mere en å feile bare en gang for så å bli straffet med døden.

Kvinner fortjener ikke å måtte skjule sin identitet, gjemme sine tanker og ikke ha lov til å føle….

Kvinner er livets moder, uten kvinner ville ingen av “profetene” blitt født .Alikevell blir kvinnen behandlet med skam, uren, omskjæring, tildekket for ikke å friste!

Jeg ser din bønn, jeg vil så gjerne hjelpe, men hvordan? Hva kan jeg som enkeltperson gjøre for å bedre livet til disse kvinnene?

Er det mulig at all verdens kvinner kan bli søstre, eller er det utopi !

Tips oss hvis dette innlegget er upassende