Ab Imo Siskan

Vet ikke helt hvordan jeg skal begynne, men føler at det er viktig at det kommer frem hvordan min hverdag fortoner seg. Siden 1993 har jeg levd på et eksistensminimum og var nødt til å gå ut og jobbe svart uansett hvor syk jeg var for ikke å miste leiligheten min.

Siden formen var så upålitelig var jeg også en tid nødt til å jobbe som prostituert ved et masasjestudio for det var det eneste stedet som ville ansette meg da vaktene lett kunne erstattes med andre hvis jeg var syk. Noe så nedverdigende trodde jeg aldri jeg skulle være nødt til å oppleve, men når nøden er størst spiser fanden fluer.

Siden i 93 har jeg vært kasteball innenfor nav. Jeg har opplevd å sitte i ukesvis uten sykepenger fordi nav selv har rotet dem bort og jeg har måttet skaffe kopier. Jeg har tre nyttårsaftener på rad sittet alene, uten så mye som en flaske brus å feire med fordi nav ikke har utbetalt penger i tide.

I 96 ble jeg tilbydt psykologhelp i Skien, 300 kr over komunal taks, pluss togbilett frem og tilbake og da jeg takket nei til tilbudet fordi jeg ikke hadde sjangs å dekke dette med mine 5000 i rehabiliteringspenger tok nav fra meg tryggden fordi jeg ikke benyttet meg av behandlings tilbudet og sendte meg på sosialen.

Jeg har opplevd å stå med et to måneders gammelt barn en hel dag uten å få nødhjelp til morsmelkerstatning. slik at sønnen min ikke fikk mat på ti timer. De ville ikke gi meg nødhjelp samme dag, men heldigvis ringte jeg sosial vaktjeneste og da var utbetalingen klar i løpet av ti minutter. Det gjør noe med et menneske når man står med et barn uten mat og personalet på sosialkontoret må ut i lokalet for å vekke opp narkomane som får livsopphold.

Jeg har vel egentlig alle disse årene holdt meg oppe ved at jeg har hjulpet andre og fått glede av det. Å kunne gi noen klær, et varmt måltid og en plass og bo noen dager har vært en glede som har holdt meg gående. Jeg har aldri visst noe om å tenke på seg selv, ta vare på seg selv, være glad i seg selv. Alt jeg kunne var å ta vare på andre, kjempe deres sak men aldri min egen.

Jeg har jobbet svarte jobber selv om smertene har vært uutholdelige fordi jeg har vært nødt, fordi jeg ville sultet og mistet leiligheten min hvis jeg ikke gjorde det . Hvilket helvete det er å stå på jobb i 6 timer med migrene og kjøre karaoke kan du sikkert tenke deg tar knekken på en, men jeg hadde ikke noe valg. Ble jeg hjemme pga sykdom mistet jeg jobben og tilbake til masasjestudio ville jeg ikke.

Jeg har gjennom hele denne perioden vært velsignet med gode venner som har gjort hva de har kunnet for å gi meg lyspunkt i hverdagen. De har fortvilet sammen med meg over tingenes tilstand, men hva kunne de gjøre. Jeg husker så mange ganger jeg fikk en av dem til å hente store skjeer for å kunne sette skaftet på triggerpunktet i skulderbladet og lene hele kroppsvekten sin på den for å prøve å få blodgjennomstrømmning.

De har satt i timesvis og rullet flasker med varmt vann, de har prøvd alt som fantes av remedier for å bedre musklaturen. Jeg vet pga dem at jeg ikke er en pyse, for slik føler jeg at du kanskje ser på meg fordi vi ikke kjenner hverandre. Jeg vet at jeg tåler uendelig mere en andre og ikke knekker sammen der andre gir opp.

Men nå har kreftene tatt slutt. Jeg er sliten langt inn i margen fordi jeg i alle disse årene har tatt meg sammen. Brukt aggresjon for å kjempe meg videre, brukt medfølelse for å kjempe for andre, men jeg klarer fremdeles ikke kjempe for meg selv.

Dagene mine nå er fyllt med frustrasjon og fortvilelse. Jeg takker deg inderlig for å lindre smertene mine, er redd for at vi må opp et nivå til på plasteret, smertene har gradvis økt i styrke. PS, har ikke plaster lengre en til i morgen, tenkte jeg skulle komme innom å fortelle hvorfor.

Slik hverdagen er for meg nå orker jeg nesten ikke stå opp. Jeg sover 16-18 timer i døgnet fordi det er ingenting å stå opp til. Jeg har mistet den eneste jeg ville beskytte, ta vare på og elske i hverdagen og det forsterker bare mitt eget inntrykk av at jeg er inkompetent på alle mulige måter.

Hvor lenge er sønnen min intressert i å besøke mamma når alt han møter der er fattigdom. Ikke har jeg råd til å dra på kino en gang med sønnen min. Jeg har utbetalt 12000 kroner i måneden.

Husleie  6500
Strøm   2500
adsl      400
mobil    400
Forsikkringer  999
Så har man da i tilegg, medisiner,toalettsaker,klær,mat,vaskemiddler osv

Hvordan nav forventer at noen skal overleve på disse pengene er ubegripelig.
Vil gjerne fortelle deg dette fordi undersøkelser som ikke går på frikort ruinerer meg .Å dra til gynekolog koster 600 kr utenom frikortet og for meg er det umulig å dekke.

Hver eneste måned er det en evig sjonglering for å overleve, ha tak over hodet og strøm. Jeg hadde ikke kunnet overleve hadde jeg ikke hatt adsl og tv for jeg sitter her 24/7. Jeg har ikke familie, jeg har ikke et sosialt nettverk utenom en person. Jeg kommer meg ikke ut, jeg har nesten ikke klær, alt jeg eier er kjøpt på loppemarked.

Bare å sitte å tenke på at dette skal være fremtiden min gjør at jeg funderer på hva vitsen er med å holde seg i livet. ( er ikke suicidal nå). Skal man leve i fattigdom resten av livet. Skal man aldri kunne se frem til noe, ha råd til en konsert, en kopp kaffe i byen, en saftis til sønnen min, det er et umenneskelig krav nav stiller til mennesker som er syke, de skal ikke få en ting i hverdagen å se frem til.

Jeg prøver virkelig å holde ut, mye pga at smertene er redusert, men jeg tror ikke det har kommet frem i kjølvannet av selvmordsforsøkene at smertene er veldig mye av grunnen .Det er istedet satt fokus på de dråpene som har fått begeret til å renne over….

Jeg sliter Rolf Erik, sliter med å orke å stå opp til en hverdag jeg ikke kan gjøre noenting med. Hadde jeg klart å jobbe ville man bare sett blårøyken etter meg for å komme bort fra dette helvetes nav.

Håper ikke dette er upassende å sende deg, men føler at jeg må forklare alle faktorer som spiller inn på hverdagen og motivasjonen for å leve videre. Hva skal man se frem til , hvilken fremtid vil vi få. Det er bittert å sitte å sulte fordi man er syk. Fordi mange har missbrukt systemet og skal tvinges tilbake i jobb. Hva med oss som er syke. Hvorfor skal vi lide under dette?

Jeg vil ikke være negativ, men desverre er jeg bare realistisk. Slik er sannheten og den ødelegger syke(psyke) mennesker. De gir opp, de orker ikke mere.

Å kjempe mot vindmøller, hvem orker det…..

Hva gjør man når det offentlige skviser livslysten ut av en…

Klem

Vurdert til: av 41 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er på slike dager at man føler man bare har lyst å gi opp. Man trosser smertene for å skaffe litt ekstra inntekt så man skal slippe enda en helg uten en krone.

Uten annet å spise en bønner ,ris og spagetti. Burdte kanskje ikke klage fordi jeg har mat i motsetning til andre, men jeg er nå engang et menneske med feil og mangler.

Det er ikke synd i meg på noen som helst måte, men dette handler om hvilken livskvalitet man har i hverdagen. Jeg takker min skaper for at lillemann ikke er her daglig lenger for jeg hadde virkelig ikke hatt mat til han……

Jag slites mellom å skulle føle meg takknemmelig, mens den andre delen av meg raser fordi jeg sitter slik, “uten noenting” som det ansees som her i landet.

Hva er det livet forlanger av meg?  Skal jeg gå å be om undskyldning for å være født, beklage at jeg er blitt syk både fysisk og psykisk?

Det er på slike dager jeg blir trøtt og sliten og litt selvmedliden som sikkert noen kommer til å hevde. Men hva hadde du blitt hvis du hadde trosset smerten for å kunne ha en helg hvor man kunne kose seg litt, Å så får man beskjed om oppgjør på mandag når det var avtalt fredag?

Kommer til å gå å legge meg å trekke dynen over hodet og ligge der hele helgen, jeg orker simpelthen ikke å være oppe, jeg orker ikke se min elendighet, jeg vil bare sove meg bort fra det mens jeg venter på mandag….

Vurdert til: av 21 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg hadde en ny runde med pappa i går og fant ut at nå skal han ikke få undskylde seg mere om at han ikke kjenner til og vet noe om mine diagnoser. Har sendt link til forklaring på Borderline personlighetsforstyrrelse og Bipolar Lidelse II.

Samtidig så kom det bare masse ord etterfulgt av de forklaringene som jeg har villet si lenge men ikke turdt. Håper jeg fikser stormen hvis det blir tatt feil opp, men da vet jeg iallefall at jeg har prøvd med en utstrakt hånd og jeg har fått sagt noe av det JEG hadde på hjertet, som har lagt lenge å murret.

Tingen er nemelig å ikke beskylde, stille spørsmål og så forklare hvordan man selv har oppfattet det som blir sagt og gjort og hvordan man har følt seg etter konfliktene som har vært.

Så jeg bare skrev og trykket på send knappen uten å lese det på nytt. Skrevet rett fra hjertet her og nå…..Uansett hva som skjer var det godt å få det ut…..

Her følger mailen….

Kanskje blir det lettere for deg å forstå hvis du får informasjon om sykdommene, for det er faktisk sykdommer som jeg ikke kan gjøre noenting med, bare prøve å gjøre det beste ut av det.

Det er forferdelig slitsomt og man hvet aldri i hvilken form  eller sinnstemning man våkner i. Det finnes ikke noen mulighet for meg å “bestemme” at nå skal jeg være blid, “ta meg sammen” for jeg kan ikke styre disse svingningene.

Jeg skulle virkelig ønske at du en gang kunne se uten din foruintagelse at det er flere som er alvorlig syke, selv om det ikke er klinisk. Jeg tror ikke du kan forestille deg hvordan det har vært i alle disse årene å prøve å prøve, bare for å misslykkes enda en gang.

Ikke fordi jeg ikke ville, men fordi jeg ikke klarte pga smerter i kroppen. Jeg har født et barn pappa, jeg vet hva smerte er og jeg føder gjerne tre barn på rappen for å være helt smertefri en eneste dag…… Smertene er som tannpine i hele høyre halvdelen av kroppen, så intens at det er veldig vanskelig å prøve å overse den fordi den påvirkes av alt man gjør.

Denne smerten har bare blitt verre og verre opp igjennom årene og de siste årene har den holdt på å gjøre meg gal (verre, alt ettersom). Jeg har gjort så godt jeg har kunnet, kanskje ikke i dine øyne, men du har heller aldri forstått mine begrensninger, spesiellt ikke når det kommer til smerte.

Jeg har satt å jobbet så dårlig at jeg så vidt klarte å holde meg på stolen, med en hodepine fra en annen verden, som karaokevert. HVA man jobber med her i livet spiller ingen rolle, men man må kunne fungere i den. Vær litt realistisk også som tidligere arbeidsgiver, ville du ansatt noen som hadde vært syk i 20 år?

Jeg ansees som ung ufør,dvs, alvorlig syk før fyllte 26 år, hvorvidt du ønsker å overprøve fagpersonellet som har tatt denne avgjørelsen er jo opp til deg å vurdere, jeg kan ikke se at du har den relevante kompetansen for å stille en diagnose på meg. Å gå med sterke kroniske smerter er også en belastning på psyken, det vet du selv og når jeg da har to psykiske sykdommer som gjør dette enda vanskeligere for meg å takkle, så trenger jeg ikke kjeft, jeg trenger forståelse.

Jeg gjør så godt jeg kan og mer en det kan jeg desverre ikke prestere….. Det er mulig mye av det du sier er ment som gode råd, men av meg blir de oppfattet som kritikk. En evig kritikk, aldri klarer jeg å gjøre noe riktig, hvor mange ganger har du egentlig fortalt meg det….

Jeg håper og tror at noe av det du har sagt var sagt i en annen mening en det ble oppfattet som, for gud jeg har lurt på mang en gang hvordan du kan prestere å si så mange sårende og stygge ting til meg. Mulig ble de sagt i sinne, som jeg sikkert også har gjort til deg når vi har kranglet, men vet du at i dag er første gang på 42 år at du har undskyldt oppførselen din , noe jeg er utrolig glad for, det gjør ting så mye lettere for oss alle hvis man kan innse feil å be om undskyldning…..

Ingen er feilfri Så, da håper jeg at dere får en koselig helg med godt vær og håper det var greit at jeg sa ddeg et par ord jeg har hatt på hjertet, ingenting av det er vondt ment, men har behov for å forklare  hvordan jeg oppfatter ting.. Klem

Vurdert til: av 31 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hvordan skal det gå med deg den dagen du ikke lengre kan overse hennes feil. Hva vil det gjøre med deg at du har søsken som du ikke klarer se lider under hennes “omsorg”.

Du gjemmer deg. Du holder fast ved et eventyr som du vet like godt som meg ikke holder mål når man sammenligner det med virkeligheten.

Du fornekter, vil ikke innse at hun som du har satt på en pidestall har feil, som alle andre mennesker og det kan ingen utslette. Du påstår at du ikke har tatt skade av det, for meg er det veldig tydelig at du har tatt skadet av det fordi du nekter å snakke om det.

Du bare lukker øynene og fornekter det som alle vi andre har observert. Du lukker ørene for fagpersonell som forteller deg at det er hun som er grunnen til dine problemer. Tror du virkelig at alle vi som bryr oss om deg tar feil? At vi vil sverte henne?

Da tar du skammelig feil for vi vil gjerne ta vare på deg. Sørge for at alle de feil som ble gjort kan rettes opp og at du får en følelse av trygghet, at du skjønner at man gjerne vil ta vare på deg.

Det er så skremmende å se hvilken liten boble du lever i når det gjelder henne. Du fremstår som inteligent og oppegående og da er det umulig å ikke legge merke til alle de psykopatiske trekkene hun bærer på.

Ser du det ikke. Ser du virkelig ikke at dine søsken blir skadet. Ser du ikke at et barn ikke skal innlemmes i foreldres problemer, se du virkelig ikke hva som skjer?

Jeg trodde virkelig at du var mere oppegående en å lukke øynene for det som du vet er galt, det som du egentlig vet er så langt fra hva en god mamma bør gjøre, det som du burdte gjøre noe med fordi det skader dine søsken.

Jeg har ingen annen agenda en å prøve å få deg til å våkne, er du ærlig med deg selv når du sier at hun er verdens beste mamma. Er hun verdens beste mamma for brødrene dine nå?

En god mor hadde aldri holdt et barn borte fra pappaen sin uansett hvilke uoverenstemmelser som er mellom dem. Et barn har like mye bruk for pappaen sin som mammaen sin og hovedfokuset bør ligge på barnets beste, ikke hva de to krangler om.

Det forundrer meg at hun bare får fortsette på samme måte som hun har gjort i alle år.Pillemissbruk som tydeligvis har pågått alle disse årene, reparering av fylla i går med nye pils, jeg har ikke ord.

Du vet. Uansett hvor mye du fornekter tingenes tillstand, så er det så mange som kan bevittne det at det nytter ikke. Bare tenk på hvor mye positivt hun sier om de som er venniner, om de som hun omgås!

Jeg har vært der. Jeg har hørt hvert eneste jævlige ord hun har utalt, jeg har opplevd hver eneste jævlige handling hun har gjort, som å ligge med de jeg var forelsket i.

Slik jeg ser henne pr i dag så er hun en pen innpakning som naive mannfolk faller for. Det de ikke vet er at det er satans datter de innvolverer seg med som kommer til å suge de tom for så å beskylde dem for det ene og det andre.

Jeg måtte le litt for meg selv da jeg fikk høre om “messeturen”. Ja selfølgelig er det normalt at man ligger i dobbeltseng med sjefen en hel helg og spesiellt når man så blir trukket i lønn for turen seinere……

Hvordan skal alderdommen hennes bli når barna forstår hvor mye hun har sviktet? Eller kankje gjør de som deg, bare lukker øynene og dikter opp eventyr……

Vurdert til: av 46 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Av de 350 000 uføretryggdede som finnes her i landet skulle jeg gjerne vist hvilken prosentandel de som bor u utkantstrøk utgjør. Hvor mange av våre nye landsmenn er uøretryggdet?

Hva med å gjenomgå alle sakene på nytt? Nye legeerklæringer, nye vurderinger av arbeidsevnen, siden vi “alle” ser ut til å vite om noen som “snylter” på samfunnet.

Jada, mange vil sikkert rope og skrike om urettferdig behandling og trakkasering, for ikke å snakke om stigmatesisering! Men er det ikke i alles interesse at en slik gjennomgang av uføretryggdede ble gjennomført?

For å avsløre juks og bedrag må man ta tyren ved hornene og igangsette straks tiltak for å avsløre om det tidligere har vært for enkelt å få uføretryggd.

Det vi ikke er tjent med er at kriteriene for uføretryggd blir satt ennå høyere en de er pr idag. Da må det være riktigere å gå tilbake i tid å se hvem og hvorfor man tidligere har fått innvilget denne stønaden og om lege og spesialisterklæringer holder mål i henhold til dagens krav.

Vi trenger ikke strengere kriterier en vi har pr i dag, vi trenger en gjennomgang av tidligere innvilgede uførestønader, jeg tror faktisk man vil finne mye god arbeidskraft der med all den tilretteleggingen som NAV nå skilter med, men som ikke fantes tidligere…..

Når systemet er blitt slik at syke mennesker ender opp med å bli sykere i møte med NAV, så er vel det et varsel om at noe ikke fungerer. Tjenesten er der tross alt for brukerne, ikke for at maktsyke mus med kronisk PMS skal sitte å gjøre syke mennesker sykere.

Nå er det vel på tide å dele på ansvaret. Det er ikke bare mennesker som svindler til seg uberettigede stønader, det finnes like mange saksbehandlere som har brukt denne stønaden som en løsning i vanskeligstilte saker.

Det hadde vært interesant å se hvor mange tidligere uførepensjoner som hadde “holdt mål” med dagens krav……

Vurdert til: av 31 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er et empatisk menneske, men nå begynner jeg å bli dritt lei at vi skal forstå oss ihjel på mennesker som velger å begå forbrytelser. Vi skal forstå hvorfor ekstremister uttaler seg, for vi har jo yttringsfrihet.

Så vidt meg bekjent er denne yttringsfriheten ikke uten restriksjoner, men man opplever til stadighet hets av enkelt personer og grupper. Men er ikke det prisen man må betale for å uttale eller gjøre ekstreme ting?

Vi skal forstå hvorfor personer begår kriminelle handlinger, vi skal forstå hvorfor voksne forgriper seg på barn og vi skal alltid se bakgrunnen til at et menneske velger å bryte norske lover.

Men jeg synes ikke det er riktig! Når man begikk en forbrytelse før så ble man dømt, skyldig eller ikke skyldig og pakket i et fengsel som fikk et menneske til å tenke gjennom sine handlinger. Nå havner man jo på rene luxushotellet i forhold til hvordan mange kriminelle bor, så hvorfor ikke sitte inne der man får alt man trenger til primære behov.

Man kommer foran i køene hvis man som stakkars kriminell skulle få behov for psykiatrisk behandling. De har gratis lege og de har GRATIS tannlege, noe som mange av oss “lovlydige” ikke har råd til å benytte oss av. Hvor er straffen ?

Det blir med en gang ropt om humanitære soningsforhold med en gang noen foreslår strengere straffer og strengere soningsforhold, men er ikke fakta at de som sitter i fengsel faktisk har det bedre en mange av de fattige her i landet?

Vi har en straff for pedofili i Norge som gjør det til et “himmelrike” samenlignet med å forgripe seg i andre land, er det det vi vil ha, et “mekka” for overgripere…..

Er det ikke på tide å stramme grepet og innse at Norge fremstår som et land der kriminelle har det godt i fengsel. I andre land er fengsel en straff, ikke et “spa” opphold!

Før var kriminalitet i sort / hvit, nå er det bare gråsoner og forståelse som gjelder….

Hvor lenge skal man vente før man tar grep. Til det er forsent ?

Vurdert til: av 30 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det begynner å merkes for alvor nå, at du er borte i hverdagen. Du har jo vært på ferie før like lenge, men nå begynner tomheten å sige inn. Vissheten om at du ikke vil komme hjem som før.

Hver gang jeg ser på døren til rommet ditt fylles øynene med tårer og jeg kjenner savnet gnage i hjertet mitt. Det er nå den tøffe tiden kommer, tiden da man forstår, må akseptere og gå videre…..

Tiden frem til nå har vært en slags dvale hvor man har tenkt og tenkt. Kommet frem til alt det fornuftige og de rette måtene å se ting på for å sikkre min sønns beste.

Men en mor er en mor. Uansett hvor elsket og ivaretatt min sønn er så gjør det vondt. Det er en smerte som ikke kan beskrives, en tomhet som fullstendig sluker meg.

Jeg vet jeg kommer igjennom dette også, jeg vet pga de tankene og den selvinnsikten jeg har tenker riktig, men følelsene er ikke med….

Duften av deg, synet av den tomme sengen og stolen, jeg orker ikke…

Jeg vil ikke åpne den døren akkurat nå…..

Vurdert til: av 33 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hva gjør man når hjertet nekter å høre på fornuft.

Enda det er mange år siden tenker jeg nesten daglig på det. Følelsen jeg opplevde bare en gang. Bare en gang har jeg følt at alt var riktig, at jeg kunne elske, men det skjedde aldri. Bare i hjertet mitt….

Jeg tror jeg både skremte og vekket avsky i deg, pga av det du hadde opplevd. Det var så rart. Jeg undres fremdeles over det. Hvordan så lite kan bety så uendelig mye for meg.

Jeg har aldri en gang kysset deg, bare kjent armene dine rundt meg og det var nok! Jeg forstod bare så alt for sent at det de armene var min reddning, alt jeg kunne ønske meg i livet.

Du prøvde. Du prøvde og jeg skuffet på alle mulige måter jeg kunne….

Du skal vite at jeg missunner henne, jeg er ikke et bedre menneske….

Jeg misunner henne fordi hun har din kjærlighet, opplever din hengivenhet og takknemmelighet for hva du har i livet ditt…

Tross alt dette fylles hjertet mitt av glede fordi du elsker og er elsket…..

Jeg ser på deg. På bilder, på youtube og alt inni meg gråter fordi jeg ikke forstod da at du var min store kjærlighet……

Vurdert til: av 37 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Bak masken der finner du smerten.

Den gjennomsyrende, intense, glødende smerten

Den som fratar deg all livslyst, den som er skylden for  at man hater seg selv, den man er, de svakheter man bærer med seg som menneske.

Alt man vil er å fly bort herfra, fly til et sted der man er elsket….

Siskan

(ps, bare tanker)

Vurdert til: av 43 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Et spørsmål om ære

Det begynte da en mektig familie i landsbyen påsto at hennes tolv år gamle bror hadde blitt sett med en pike fra deres familie. De krevde hevn for det de mente hadde kastet skam over dem.

For å gjenopprette æren bestemte det lokale stammerådet av eldre at Mukhtar Mai skulle bli voldtatt i henhold til tradisjonen «Karo Kari», og derved kaste mer skam over hennes familie.

«Karo Kari» innebærer at kvinner kan giftes bort, voldtas eller drepes for å gjenreise en families ære, og tradisjonen lever fortsatt i små landsbysamfunn og antall voldtekter og drap rapportert som følge av denne er øknede, forteller en pakistansk menneskerettighetsorganisasjon.

Voldtatt for familiens ære | ABC Nyheter

Mukhtar Mai ble voldtatt av fire menn foran flere hundre landsbybeboere, deriblant sin egen far, som måtte stå hjelpeløs å se på.

Hun gjorde stikk i strid med hva de hadde forventet, at hun ville ta sitt eget liv i skam, hun politianmeldte forholdet

Hun ble motarbeidet, overvåket og kritisert av myndighetene.

2005 nektet president Pervez Musharraf, henne utreisetillatelse. En lokal journalist tok tak i saken og notisen om hendelsen ble plukket opp av den Pulitzer Prize-vinnende journalisten Nicholas D. Kristof fra New York Times. Med internasjonal oppmerksomhet ble myndighetene tvunget til å forfølge saken.

Hun er blitt et internationalt symbol på kvinners rettigheter

En liten kvinne med et stort mot…..

Vurdert til: av 27 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende